Arba før

Denne lille, familieinterne frasen, er symptomatisk med hva vi nordmenn anser som en viktig verdi: Arbeid.

«I ditt ansikts sved skal du ete ditt brød,» heter det i en gammeltestamentlig frase som er blitt en moralsk leveregel for det protestantiske Europa. Og vi nordmenn har fulgt opp så det holder: «En mann skal pløye sin evnes jord, så det blomster gror – uten takkens ord», var den noe trøstesløse moralen til sørlandsforfatteren Vilhelm Krag.

Denne arbeidsmoralen prøver nå politikere, sentralbanksjefer, økonomiprofessorer og bedriftsledere å prente inn i oss på ny. De tror vi er i ferd med å glemme den.

«Arbeid for alle» er målet. «Arbeidslinja» er veien frem.

Men vi vil visst ikke høre. Vi jobber for lite i dette landet. Eller riktigere: De andre jobber for lite i dette landet.

Den norske arbeidsmoralen er ikke hva den en gang var.

Men hvorfor er vi så late og giddelause i forhold til svensker, dansker, og ikke minst finner og islendinger? Vi jobber til og med mindre enn grekerne! Tenk det! Vi får dog bedre betalt da, men like vel.

Er det NAV-erne som har skylda? Er det de uføretrygdesnyltende sjuklingene? Innvandrerne?

Svaret er enkelt og ubehagelig. Det er den velstående middelklassen – heri opptatt brorparten av den tidligere arbeiderklassen – som jobber for lite: Din kone, som er komfortabel med 80 prosent stilling så lenge ungene ikke er ferdig med doktorgraden.

Eller din mann. Han som har tatt et friår for å sykle birkebeineren jorda rundt i seilbåten sin.

Hovedårsaken til at nordmenn jobber mindre enn hva sentralbanksjefer og finansministere liker, er at vi har råd til det. «Målet med arbeid er å vinne fritid», sa Aristoteles. Vi er ikke latere enn andre – bare rikere.

Ingen andre land har så få fattige og så få ultrarike som Norge. Og ingen andre har en så rik middelklasse.

På sikt vil det helt klart bli en stor utfordring for Norge at vi arbeider mindre enn andre. Ikke fordi vi på død og liv burde slå svenskene i antall timer på jobben, men fordi det høyst sannsynlig ikke er nok til å opprettholde den velstanden vi ynder å nyte. Det blir en type catch 22-situasjon: Vi er så rike at vi slipper å slite oss ut, men denne rikdommen gjør at vi risikerer å bli fattigere på sikt.

Det var egentlig det sentralbanksjef Øystein Olsen brukte sin årstale til å si for en uke siden. Konklusjonen hans var:

«Men kilden springer ikke evig. Skal vi opprettholde velferden over tid og redusere sårbarheten mot fall i oljeinntektene, må vi få frem flere lønnsomme investeringer også i fastlandsøkonomien – både i offentlig og i privat sektor. Og vi må i større grad stimulere til deltagelse i yrkesliv og verdiskaping».

Diagnosen er stilt, men vi krangler om medisinen. Problemet er ikke akutt – men det ligger der latent, og vil garantert slå ut om noen år dersom vi ikke klarer å forebygge det.

Dessverre søkes det helst etter løsninger i ytterkantene av den brede middelklassen: Enten er det rikingene som har skylden, eller så er det latsabbene. Vi kan sikkert hente noen pene milliarder fra både aksjebaroner og NAV-ere, men akkurat som formueskatten ikke vil redde statens fremtidige inntekter, vil ikke dagpengesatsene være årsaken til at statens kostnader sprenger fremtidens nasjonalbudsjetter.

Skatteøkning og flere arbeidsinnvandrere vil heller ikke monne tilstrekkelig, skal vi tro ekspertene.

Det er og blir den gylne middelklassen, de grå, brede massene, alle damene og mennene i gata – folk flest – som på en eller annen måte må ta det tunge løftet.

Så hva tør vi ofre på fritidens alter? Deltidsstillingen til kona? Gubbens elgjakt i september? Golfturen med AFP-gjengen? Sydenturen med ungene i vinterferien? Påsketuren med Babben og Preben? Skjærtorsdag? Avspasering? Grodagen? Sykelønnsordningen? Lønnstillegget?

Dersom vi skal forsvare et gjennomsnittlig lønnsnivå på verdenstoppen, kommer vi ikke unna at det vil innbære mindre fritid for det store flertallet av oss.

Det er helt klart mye mer behagelig å diskutere RIMI-Hagens skatteinnsats og trygdesnylternes unnasluntring. Problemet er at ingen av dem virkelig bygger dette landet – verken opp eller ned.

Denne uka gikk fort, i overmorgen er det alt onsdag, sa mannen.